F°
Fire dager i Berlin
Audun Mortensen
En februardag i 2017 reiser den 31-årige forfatteren Audun tilbake til Berlin for å besøke den 30-årige programmereren Martin, som han delte leilighet med for sju år siden. Martin tjener godt og flytter snart sammen med kjæresten, men opplever et stadig sterkere ubehag ved å leve i et klassesamfunn, i et av verdens frieste land, som «gir for lite rom for noe annet enn lønnsarbeid». Denne konflikten fører de tidligere romkameratene inn i en lavmælt unntakstilstand, en vinglete samtale, full av innfall og utfall, om livet under og bortenfor kapitalismen.
A: Er du lykkelig nå?
M: Nei. Jeg tror aldri jeg blir lykkelig. Det høres dramatisk ut, men jeg klarer neppe å ha det som en grunnfølelse. Det vil alltid kreve mye arbeid og selvomsorg for å opprettholde regelmessige intervaller av lykke. Livet vil alltid inneholde elementer som gjør det til en plage for meg.
Prosa, 199 sider
Design av Aslak Gurholt
ISBN 978-82-8288-247-7
Utgitt i 2017
Audun Mortensen (f. 1985) debuterte med diktsamlingen Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det (2009).
«Alle nye bøker av Mortensen – og han publiserer årlig – har en utpreget litterær følsomhet. (...) Fire dager i Berlin er på sitt beste sammenlignbar med konversasjonsfilmen Min middag med Andre (Louis Malle). Du blir vitne til en morsom og tankevekkende samtale mellom venner som tilsynelatende ikke tar deg i betraktning.» «Boken kan betraktes både som et generasjonsbilde og som et langt portrettintervju med et helt ukjent menneske – M. (...) Noen ganger tenker jeg at Mortensen bedriver kjærlig satire over vår tids privilegerte Berlin-flyktninger, som lider av forpliktelsesvegring og sender barna sine på yoga-leir. Andre ganger lar jeg meg overbevise om at det praten handler om, er det han faktisk vil drøfte: familieforhold, kapitalisme, muligheten for motstand og veien til lykke for unge, velfungerende mennesker i Europa i 2017 (...) ved i alle fall tilsynelatende å la skjønnlitteratur være et samarbeidsprosjekt, en kollektiv frembringelse, og ved å påstå at den er snakket frem, går forfatteren i rette med romantiske kunstnermyter.»
– Ingunn Økland, Aftenposten
– Kåre Bulie, Klassekampen
