F°
Flamme på! #2/08
Flamme Forlag
Debutantspesial!
——
BENDIK: Okei, herr debutant. Du har vokst opp på Rjukan, ikke sant? Hva slags litterær stimulans får man der?
OLE-PETTER: Mhm … tja, si det. Vi har jo historien om tungtvannsaksjonen, en heltefortelling som fortsatt er viktig for mange i bygda. Filmversjonen fins vel i det fleste Rjukan-hjem. Men vi ser bare den norske filmatiseringa. Hollywood-versjonen med Kirk Douglas liker vi ikke så godt. The Heroes of Telemark, som den vel heter.
NILS: Helter fra Telemark! Var du inne på tanken å kalle boka dét?
OLE-PETTER: Det hadde jo vært catchy greier, men nei.
NILS: Hele historien er litt opphaussa, er den ikke?
OLE-PETTER: Jo. Tungtvannsaksjonen regnes for å være en av de mest vellykka sabotasjeaksjonene under andre verdenskrig, men den var ikke fullt så dramatisk som mange vil ha det til. Når filmen viser hvordan sabotørene tok seg ned et juv med ei islagt elv, har regissøren valgt å skyte scenen i det aller bratteste partiet. I virkeligheten valgte de selvsagt å krysse elva der det var minst bratt. Det er mye sånt småtteri.
BENDIK: Man blir litt postmodernist av å vokse opp på Rjukan, med andre ord?
OLE-PETTER: Ja, det kan du si. Når du vokser opp med såpass sterke narrativer rundt deg, og så plutselig blir oppmerksom på at folk har fordreid fakta for å få heltefortellingen til å gå opp … Om ikke annet innser du at all historieskriving må tas med en god klype salt.
BENDIK: Betyr dét at du foretrakk mikronarrativer som liten? Inger Hagerup-dikt og sånt?
OLE-PETTER: Ikke riktig. Jeg vokste opp med få bøker rundt meg, og begynte ikke lese systematisk før på ungdomsskolen. Den første voksenboka jeg slukte var Ringens herre – fordi noen fortalte meg at det skulle bli en stor og kul film. Men jeg sleit med de norske klassikerne. Ibsen har jeg ikke fått noe til overs for før i det siste.
NILS: Gikk du på videregående på Rjukan?
OLE-PETTER: Jepp. Rjukan videregående. De har allmennfag der, men de fleste velger yrkesfag eller en av idrettslinjene – det fins egne linjer for alpint og volleyball. Rjukan har et ekspanderende volleyballmiljø, tro det eller ei. Selv spilte jeg litt håndball og fotball, men jeg var ikke spesielt god. I stedet ble det skateboard og snowboard, den eneste subkulturen i bygda. Jeg hang mye med folk som var eldre enn meg. Da miljøet falt sammen, begynte jeg med lokalradio i stedet.
BENDIK: Fra den ene subkulturen til den andre.
OLE-PETTER: Det var fritt fram for alle som hadde ideer. En kompis og jeg var eneveldige redaktører i filmprogrammet «Filmofil». Da vi gikk lei, trakk vi med oss flere kamerater og starta «Påfyll og småkaker», som var litt mer humororientert, type «Hallo i uken». Men musikkprofilen var ræva, så i etterfølgeren «Super Radio Bros» tok jeg full kontroll over cd-spilleren.
NILS: Ble dere lokale stjerner, da eller?
OLE-PETTER: Ikke akkurat. Det var vel ingen som hørte på. Vi hadde et fellesprogram som gikk like før radio-bingoen, og da steg lyttertallene betraktelig. Men vi gjorde det uansett ikke for å bli berømte. Vi var en tett sammensveisa gjeng, og fant på nye stunt mest for å imponere hverandre. For eksempel ringte jeg til Folkeregisteret og ba om å få bytte fødselsdag til tidligere på året, med den begrunnelse at jeg alltid fikk kombinert bursdags- og julepresang. Det ble en ganske fin samtale.
BENDIK: Det fins en del gjengscener i MEPÅNO, apropos apropos.
OLE-PETTER: Sant nok. Gjengkulturen har prega meg en del. Ikke at jeg var noen gjengleder, akkurat. Men jeg kjente at jeg ble sterkt tiltrukket av disse miljøene, at jeg ville være en del av dem og se hvor det førte meg hen. Etter hvert innså jeg at rollen min ofte var ganske passiv, og at det var noen i gjengen som bestemte mer enn andre.
NILS: Det gjenspeiles kanskje i boktittelen din?
OLE-PETTER: Ja, jeg forsøker å si noe om en den helt spesielle passiv-aktive modusen som kjennetegner gjengkulturen. Alt du blir med på som du ikke helt kan stå inne for … «Hvor kom den ordren fra», liksom. I ettertid føler du deg litt som en brikke i et spill, samtidig som det er umulig å peke på konkrete tilfeller av tvang eller manipulasjon.
BENDIK: Her kommer jo også dataspillene inn. Er du en ivrig spiller selv?
OLE-PETTER: Å ja. Det er uunngåelig i ei bygd som er uten sol halve året. Men dataspill har ikke hatt noe særlig godt rykte i nærmiljøet mitt. Det blir sett på som en form for ekstrem underholdning, enda mange dataspill gir deg intellektuell stimulans helt på nivå med for eksempel sjakk. Sånn er det vel forresten i resten av offentligheten også: Andre sjangrer blir omtalt og kritisert med utgangspunkt i et sterkt kvalitetsbegrep, mens spillanmeldelsene er blotta for refleksjon. Anmelderne nøyer seg som regel med å konstatere at dette spillet har «mer av alt!».
NILS: Er det gode tider på dataspillfronten, sånn generelt?
OLE-PETTER: 90 prosent av det som produseres er rein skit. Samtidig er dataspill det raskest voksende kulturproduktet i verden. Det er masse penger i omløp, men kreativiteten er lagt i tøyler. Produksjonene er blitt så dyre at man ikke tør å ta sjanser rent kunstnerisk. Sånn sett minner situasjonen litt om den i Hollywood for 20–30 år siden. Indie-filmen eksploderte jo ikke før rundt årtusenskiftet. Plutselig kunne en lavbudsjettfilm få enorme seertall.
BENDIK: Men det samme er umulig i spillbransjen?
OLE-PETTER: I hvert fall foreløpig. Det fins ingen kjente auteurer, det fins ingen betydningsfulle indieselskaper, og det fins heller ingen intellektuell diskurs rundt dataspill. Jeg savner spillutviklere som tør å rendyrke det som avgrenser sjangeren fra for eksempel film og litteratur. Da filmen kom på banen tidlig i forrige århundre, var mange filmskapere opptatt av å betone mediets annerledeshet – det genuint «filmiske», om du vil. Dessverre tok det ikke lang tid før filmen overtok litteraturens narrative strukturer.
BENDIK: Sånn sett er det litt paradoksalt at du med denne boka forsøker å innføre en dataspill-logikk i litteraturen? Blir ikke det bare en ny form for litterær imperialisme?
OLE-PETTER: Ha ha. Jo, jeg tar til meg den. Samtidig mener jeg at boka har ganske høy spillbarhet. Du står i hvert fall fritt til å lese tekstene i den rekkefølgen du selv måtte ønske. I den grad det fins en rød tråd her, er det mulig å nøste den opp fra vidt forskjellige startpunkter. Og forhåpentlig skjerper den tanken på samme måte som et dataspill med velutvikla gameplay.
NILS: Siste spørsmål: Er du en nerd?
OLE-PETTER: Åååå … Er det den merkelappen jeg skal slite med de neste tjue åra. At jeg er han derre «Super Mario-forfatteren». Vel, vi får vente og se. Men det må legges til at boka handler om utrolig mye mer enn bare tv-spill.
NILS: Hvis det er noen trøst, kan jeg minne om at du alltid har flere liv i et tv-spill. Og sånn er det stort sett i litteraturen også.
——
Fem notater (selvbiografiske)
1.
Det er som om det finnes et selvmord jeg alltid har vært på vei mot og som jeg bare ennå ikke har hatt mot nok – eller det motsatte: motløshet nok – til å begå. Jeg innbiller meg at det fortsatt venter på meg. Jada, det venter på meg. Javisst gjør det det. Det er det tålmodige punkt i mitt liv. Med jevne mellomrom, og på vidt forskjellige vis, gir det seg til kjenne, liksom med en forsiktig påminnelse, et diskré hint, i fall jeg skulle ha glemt det. Slik at når jeg f.eks. leser om selvmordet til den ene av vennene til Mitsu Nedokoro, hovedpersonen i Kenzaburo Oes Tid for fotball, han som smører inn hele hodet med rød maling, kler av seg, stapper en agurk opp i endetarmen og så henger seg, merker jeg hvordan tanken som straks slår meg er hvor utrolig lite som i grunnen skal til før det en vakker dag er jeg som henger der, rød i toppen og grønn bak. Jeg kjenner meg selv ganske godt etter hvert og vet hva jeg har å frykte.
2.
Det har ennå ikke hendt at jeg har lest et intervju med meg selv uten at det vrir seg i meg når jeg ser det står der på trykk, det jeg påstås å ha sagt. Det hender det holder på å ta motet fullstendig fra meg. Som om alle instrumenter er ustemte, som om alt er dømt til å komme galt avsted, skape de mest horrible plumpheter, avstedkomme de mest heslige misforståelser (jeg antar at det er noe lignende som skjer med Sigmund Winther idet han hører sin egen stemme for første gang).
3.
Lite imponerer meg mer enn folk som er gode til å fortelle vitser.
4.
På Norwegians rute DY613 fra Bergen til Oslo 16. juni 2006 piller jeg ut en enorm bubb, som har den karakteristiske halvfaste dagen-derpå-konsistensen, liksom hard utenpå og myk inni, et slags tørt flak med et bløtt vedheng. Ettersom mitt reisefølge, som er Sindre Hovdenakk, heldigvis har plass noen seter lenger frem, ser jeg mitt snitt til diskré å kvitte meg med den i bladmappen på stolryggen foran meg. Etterpå slår det meg med en viss skrekkblandet fryd, tanken på at dette flyet, med et bilde av Kirsten Flagstad på haletippen, i årevis kommer til å frakte med seg en liten bit av meg frem og tilbake gjennom skyene.
5.
913 mennesker døde i Jonestown. Men er det mulig å forestille seg en kollektiv død? Kan man være sammen med noen om det å miste livet? Det solidariske dødsøyeblikket, finnes det? Døden, finnes den? Eller er det øyeblikk da livet opphører vår ensomste stund på Jorden, og døden den fiksjonen vi har oppfunnet for å gjøre ensomheten lettere å bære?
(Stig Sæterbakken)
